Side:Lie,Bernt-Svend Bidevind-1911.djvu/66

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
62


— Jeg lyver ikke! ropte Anton Bech. Regnebokens hans faldt paa gulvet.

Kandidat Lange tok alle regnebøkerne, reiste sig og gik rolig ned av katederet. Han stanset foran Anton Bech og sa alvorlig:

— Jeg har længe vægret mig for at tro det. Det gjorde mig ondt, Anton Bech, at se at du fusket efter Simon Selmer, — at du nu lyver, gjør mig meget, meget mere ondt. Sæt dig, gutten min!

Hvorpaa Lange gik nedover klassen og delte ut bøkerne til hver av guttene. For hver gut viste han feilene, hvis der var feil, pekte og forklarte. Han saa ikke mere efter Anton Bech, som litt efter tok sin bok op fra gulvet og satte sig, mens han undersøkte den og sin regning.

Kandidat Langes rolige stemme lød fra plads til plads nedover klassen. Men det var som guttene sad forfjetret, og alt i et lød Langes:

— Du maa høre efter, gut!

Nede i midten av klassen forlød det:

— Der er jo, min kjære Svend, fremdeles en svær forskjel mellem dine hjemmeopgaver og dine skoleopgaver. Disse er jo altsaa ganske rigtige. Ja, — nei, du behøver ikke se saa — saa skamfuld ut for det! Jeg har sagt dig, at du skal la hr. kandidat Winther gjennemgaa dine hjemmeopgaver for dig. Jeg mener bare