forbedringer og halen ut og ind var lappen endelig
vel forvaret, ganske usynlig inde i metalhylsteret.
Saa pudset Anton Bech næsen med megen vælde.
Et øieblik efter hørtes et knæk nede paa bakerste bænk. Søren Manddraber reiste sig:
— Aa! jeg har brækket penneskaftet mit!
— Din klodrian! sa Bugge og saa paa den ubrukelige stump som Søren holdt iveiret; han stod litt og saa sig om efter nogen raad, da Anton Bech reiste sig og gik frem med sit papir til katederet.
— Færdig!
— Se, se, allerede sa Bugge, — læg fra dig deroppe.
— Saa kan Søren faa min pen.
— Udmerket! Og gubben Bugge tok selv Anton Bechs pen og bar den ned til Søren.
— Se her, min ven, nu er du hjulpen! sa han venlig
– Mange tak, sa Soren Manddraber.
— – Ved ett-tiden hver skriftlig dag samledes de alle utenfor skoleporten og sammenlignet kladdene. Klyngevis stod de bortover pladsen og oppe i græsbakken bak skolebygningen, hver klasse for sig. Men i hjørnevinduet hos baker Hansen ret overfor skolen sat de syv artianere samtidig med sine opgaver; de var