Side:Lie,Bernt-Svend Bidevind-1911.djvu/105

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
101


Endelig kom Simon Selmer. Han var i følge med Otar Ingebrigtsen. Litt blek var han; men han lot som ingenting, satte sig paa en tønde og lo og snakket. Da Søren Manddraber og de andre borte i trappen hørte at Simon var kommet, begav de krabbefisket og kom indover.

Klokken i kirketaarnet langt inde i byen slog fire. Og just da kom Anton Bech. Han hadde følge med Svend Bidevind.

— Det er svært saa de to hænger sammen i det sidste! sa Morten Johnsgaard til Vilhelm Gabrielsen.

— Har du ikke skjønt det i det sidste? sa Vilhelm Gabrielsen; — at Bidevind faar hjælp i stilene av Anton Bech!

— Jo, naturligvis.

Anten Bech gik fremover til tønden, hvor Simon Selmer sat og sparket.

— Du faar si fra for sidste gang — om du vil ta i dig at jeg har fusket!

— Jeg. har ingenting sagt. Ellers tar jeg ikke noget i mig.

— Slikt noget skidtsnak om at du ingenting har sagt, gjælds ikke. Jeg spør altsaa . . . .

– Hold kjæft med den spørringen din! ropte Simon Selmer og sprang ned av tønden; i det samme puffet han Anton Bech i maven.

Anton Bech tok et skridt tilbake. Han