Endelig kom Simon Selmer. Han var i følge med Otar Ingebrigtsen. Litt blek var han; men han lot som ingenting, satte sig paa en tønde og lo og snakket. Da Søren Manddraber og de andre borte i trappen hørte at Simon var kommet, begav de krabbefisket og kom indover.
Klokken i kirketaarnet langt inde i byen slog fire. Og just da kom Anton Bech. Han hadde følge med Svend Bidevind.
— Det er svært saa de to hænger sammen i det sidste! sa Morten Johnsgaard til Vilhelm Gabrielsen.
— Har du ikke skjønt det i det sidste? sa Vilhelm Gabrielsen; — at Bidevind faar hjælp i stilene av Anton Bech!
— Jo, naturligvis.
Anten Bech gik fremover til tønden, hvor Simon Selmer sat og sparket.
— Du faar si fra for sidste gang — om du vil ta i dig at jeg har fusket!
— Jeg. har ingenting sagt. Ellers tar jeg ikke noget i mig.
— Slikt noget skidtsnak om at du ingenting har sagt, gjælds ikke. Jeg spør altsaa . . . .
– Hold kjæft med den spørringen din! ropte Simon Selmer og sprang ned av tønden; i det samme puffet han Anton Bech i maven.
Anton Bech tok et skridt tilbake. Han