Og han satte mot i Laras og fikk stagget ham når han slo seg rent vill. Jon Hattila hadde lært dem litt av den norsken han kunne, og han hadde formant dem til å gjøre seg umak. Da de tre ukene var forbi, var det blitt sent på året. Jon Hattila brøt opp med alt sitt folk og fe og dro som de andre fjellsamene innover til vinterleiren i Mariasuando. Det er en reise på mange uker, enda veien ikke er så mange dagsreiser lang. Men reinen er besværlig flyttegods, og ofte slår samene leir en hel uke av gangen på steder der det er godt med mose.
Endelig var de fremme, og vinteren kom med snø der langt inne i landet. Dagene ble korte, og snart var det bare netter. I hele tre måneder nådde ikke sola opp over de lave fjellryggene i øst. Tiden falt lang for Laras og Hanas, og for å korte dagene begynte de å lese på bokstavene og skrive dem opp ute i snøfonnene med pinner. Da Jon Hattila så hva de stelte med derute de få timene det var lyst, skaffet han dem tavle og griffel hele den lange veien fra handelsmannen i Kautokeino.
Ute i februar lysnet det igjen, og snart glemte de både tavle og griffel, bokstaver og stavelser på norsk og på samisk. Det var ikke annet enn ski- og pulke-kjøring på skaren som sto i hodet på dem. Laras og Hanas fikk seg hver sin kjørerein og hver sin pulk, og så bar det løs. De veltet rundt og de skrapte seg opp, de fikk spark av reinhovene og de kjørte utfor halsbrekkende stup. Det sto om livet mer enn en gang, men til slutt ble de også svære karer til å kjøre. Ja, Jon Hattila mente at de snart kunne være vappuser for hele raiden! Det var nå rent for mye for dem ennå, for en raide er en hel rekke med kjørerein med hver
