ryggen — han måtte være med for å vise dem veien reinen hadde tatt — og med den børen sprang han i ni timer uten å stanse, mens hundene fór fram og tilbake mellom bergknattene og gjødde og gneldret. Men fjellet lå øde og stilt, og hundene gneldret forgjeves — ingen reinsbukk jagde de opp, og det var ikke liv å se.
Det var blitt solklar sommernatt før de kunne stanse jakten. Oppe på en høy stein lå den svære reinsbukken overende og glodde med store, skremte øyne på dem da de nærmet seg. Noen Laras så de ikke før de var helt framme ved steinen. Der lå han og sov med reinsbukken til hodepute. Reinen var så trett og skremt at den måtte de la ligge igjen. Men Laras ble plasert oppe på ryggen til Mattis, den sterkeste gutten i følget, og der sov han videre til de var vel hjemme ved gammene.
Dette hendte samme sommeren de to brødrene for første gang var i Kjækan nede ved Kvænangsfjorden — på skolen. Det var ikke så greitt for to sånne villrein å komme i huset til skolemesteren i tre uker — sitte der i skolestua, lenket til hver sin pult, ganske stille og rolig timen ut! Tårene rant i strie strømmer rett som det var, og da de var hjemme første søndagen — veien var ikke lenger enn at de gikk hjem hver lørdagskveld — så nektet Laras plent å gå dit ned igjen. Hanas tok det roligere, og da far og Säimke hadde snakket vel og lenge med dem, gikk de gråtende av sted, hånd i hånd — og med Säimkes beste nistemat i skreppa.
Det var nå ikke bare det at de måtte sitte så stille der nede på skolen. De måtte også stri med å lære seg norsk, og det hadde de lært svært lite av oppe på fjellet. Også her var Hanas den som klarte seg best.
