Guttene ble stive og iskalde, og kaldsvetten perlet av dem mens de sto og lyttet — —
— Brum — brum! lød det igjen og like over steinkammen dukket Stalloen fram, et loddent hode med ildgnistrende øyne.
De tok til bens og løp som to reinkalver over ur og stein rett hjem til gammene. Her satt far og alle de andre, og guttene fortalte om Stalloen i gamlegruva, så Säimke hylte av redsel! Men Jon Hattila hentet rifla og gikk alene oppetter fjellet. Han ble borte en times tid, og da han kom hjem igjen, slepte han en diger bjørneskrott etter seg i lassoen. Det var den Stalloen.
Lasso ja! Den kunne Laras og Hanas bruke som andre gutter bruker sprettert. Lassoen er en lang line med renneløkke; samen går med den kveilet opp rundt brystet og skulderen og bruker den når han skal melke reinen eller spenne den for kjøretøyet. Reinen er nemlig sky og skremt, og selv for samen som kjenner den, er det umulig å komme tett inn på den og gripe den med bare hendene. Derfor kaster han renneløkka om hornene på reinen og haler dyret inn. Det er en stor kunst å kaste løkka sikkert og lett, ofte langt over hornene på den reinen en skal ha fatt i. I denne kunsten øvde Laras og Hanas seg opp og var rene mestere. Ofte lekte de — at en av dem var reinsbukk, en riktig vill og sta reinsbukk, mens den andre var samen som skulle fange den — og så fór de bortover vidda mens lassoen suste gjennom lufta, med mer eller mindre godt resultat. Men morsomt var det når far lot dem leke med riktige rein, og da naturligvis med dyr som ikke var ilskne eller altfor ville.
Nå hendte det en dag Laras og Hanas satt alene ved gammene at en av de største og gildeste
