Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/95

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

fortelle om. Men det var nå ikke bare med mennesker de kjempet her oppe ved gruvene.

De hadde en gammel pike som hette Säimke, og hun kunne de morsomste eventyr i verden, samenes gamle eventyr. Ja, i dag er det eventyr, men i gamle dager var det sannhet og gudstro for samefolket — og det var nok ikke riktig fritt for at Säimke trodde på dem ennå hun. Hun fortalte om gandfinnen som kan mane sommervær på en vinterdag og storm og snøvær på blanke sommernatta — om Stalloene som ligger i berg og hauger og bringer ulykker over rein og folk som kommer for nær, og om elvetroll som ligger og lokker og ler så folk blir svimle og ikke skjønner sviket før elvesluket har dem — — —

Og de drabeligste slagene utkjempet Laras og Hanas med Stallo. De styggeste og sterkeste Stalloene var de som holdt til nede i de dypeste gruvene. Og guttene veltet veldige steiner utover gruvekanten og sto og hørte etter hvordan steinen tumlet og falt ned gjennom den trange gruvesjakta. Og når den langt om lenge nådde bunnen, kom det sånne underlige sukk og stønn der nede fra dypet. Det var en Stallo som fikk dødsstøtet, og Laras og Hanas sto bleke og stille oppe ved gruvekanten og hørte etter — og kastet så med angstfylt gru nye steiner ned i dypet.

En gang drev de på med å samle stein og fylle igjen en liten gruveåpning. På den måten mente de at de skulle klare å stenge Stallo inne for godt. Da opplevde de noe de sent skulle glemme.

Mens de sto der og bygde på røysa og hvisket sammen for at ikke Stalloen inne i fjellet skulle høre dem, lød det plutselig et dystert brum, brum! inne i hulen.