innhegningen ved gammen, da er det oftest bare to småkarer igjen hjemme i leiren hos Jon Hattila. Og det er sønnene Laras og Hanas, hans eneste barn. De er tvillingbrødre og så like at selv de som er om dem til daglig, ofte tar feil av dem.
Nå skulle en tro at disse guttene måtte ha det riktig stusslig når de satt alene igjen nede i leiren og ikke hadde annet omkring seg enn øde vidder så langt de svarte øynene deres kunne nå. Ja, en skulle tro de satt der og kjedet seg og spekulerte på hva i all verden de skulle finne på å ta seg til.
Men sånn var det nå ikke.
Det fantes knapt en gutt i hele Norge som hadde det morsommere enn de to hadde det. De fisket i fjellvann som rike engelskmenn gjerne ville betalt tusenvis av kroner for å få fiske i. Og var de lei av fiskestanga, ble fjellvannet til et helt verdenshav hvor neverbåtene deres kunne legge ut på langfart. I bjørkekrattet kaklet rypa både dag og natt, og der satte de snarer og fanget så mange de kunne bære. Men fjellet her oppe mellom Alta og Kvænangen hadde enda mer å by på.
For mange år siden ble det drevet et stort kobberverk i Kåfjord og et mindre i Kvænangen. Nå er begge kobberverkene nedlagt, men gruvene ligger der enda som svarte gap i jorda og med dype, isfylte ganger inn gjennom fjellet. Og utenfor gruvegangene ligger veldige dynger med kis og stein i mange farger og med mange slags rare krystaller. Og her lå Laras og Hanas hele dagen og rotet og gravde og samlet på underlige steiner. Av de store steinene bygde de seg festninger og førte krig, og de mindre steinene var kanonkuler — store slag og beleiringer som de hadde hørt faren
