LARAS OG HANAS
Oppe på fjellet mellom Kvænangen og Alta, på
overgangen mellom Troms og Finnmark fylke, ligger veldige
vidder som strekker seg milevidt innover med tusenvis
av småvann mellom bjørkekjerr og grå steinur. Her
fins store myrstrekninger som gulner av moltebær utpå
sommeren, og i fjellvannene spretter auren, gulbrun
og feit — helst mot kvelden, når sola står lavt og
mygg og fluer svermer over vannflaten. Fra Ishavet
og innover mot grensa til Finnland ser landet ens ut:
bølgende vidder med vann ved vann og jorda
mørkegrønn av dvergbjørk og sølvgrå av reinmose. Det går
ingen veier over fjellet, bare en halvt gjengrodd sti i
rett linje fra Kvænangfjorden, over fjellet, ned
Mattisdalen og fram til Kåfjord i Alta. Av og til går det
kanskje en mann på den stien, en skreppekar eller en
omstreifer som ikke har råd til å bruke båtskyssen
utenom langs kysten.
Kommer du opp på høyden og ser innover vidda, virker det ødslig her oppe. Men har du gode øyne og gir deg tid til å se nøye etter blant all steinen, så vil du snart oppdage at så rent tomt og stille er det nå likevel ikke. Der kommer en reinhjord i rolig beitegang — en tjue-tredve stykker kanskje, med oksene foran og simler og kalver etter — der kommer en annen flokk — og der borte kommer enda en flokk i susende fart
