bar langt tilbake i historien og langt utover i verden med dem — språkene ble som fyrlykter ute i svarte sjøen om natten. Fulgte en den veien ordene hadde vandret, kunne en skimte leden som menneskeslekten hadde seilt helt tilbake til fortidens dypeste natt — — Det vokste og ble til et skinnende eventyr etter hvert som Finsdal fortalte: der vandret de gamle indere i sine kaftaner — der stormet perserne i ville rytterflokker ned fra fjellene — der gikk grekere i solskinn og marmor, og der marsjerte i tette legioner romere med ørneneser og ørneblikk. Og der kom germanerne med gule lokker under hjelmene og med økser som blinket og sang inne i skogrydningen — og der fór nordmenn på skumfossende langskip i storm over Nordsjøen — —
Pedellklokka ringte.
Det var nesten lummert stille i klassen. For hvert kling-klang i klokka gikk det som et vondt stikk i magene på dem!
Finsdal smilte:
— Se sånn skal det være i timene, gutter. Så får vi det morsommere sammen.
Han så glad og fornøyd ut, ga lekse og reiste seg.
Krakken hang fast. Finsdal kunne ikke skjønne — ? Iallfall ikke før han hadde slitt så hardt for å komme løs at en lysegrå lapp ble hengende igjen i stolsetet. Han så så ustyrtelig komisk ut. Blodrød i ansiktet rykket og slet han i krakken som hang fast i enden hans!
Til slutt ga klassen seg rent over av latter. Alle sammen unntatt Anton Bech som uvilkårlig hadde reist seg opp og sto på spranget til å gå fram og hjelpe ham. Men han vågde ikke. Også han var dryppende rød, og da Finsdal endelig kom løs, satte Anton seg hurtig ned og så ikke opp.
