Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/87

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Guttene satt som på nåler — ville rektor oppdage bekklattene på krakken? Men spenningen ga seg da rektor satte seg ned ved siden av Simon for å følge med i boka hans, og Finsdal slett ikke satte seg. Anton Bech ble hørt og oversatte nokså bra. Grammatikk og analyse gikk det også tålig bra med. Så ble Søren Manndraper hørt, men det gikk rent elendig, for Søren torde ikke fuske nå da rektor satt der.

Så reiste rektor seg og takket for seg.

— Nå, herr Finsdal, hvordan er De fornøyd med denne klassen da?

— Jo, riktig godt fornøyd. Det er mange flinke gutter her, og bare de selv vil, så skal det nok gå bra til eksamen.

Rektor hilste og gikk.

Det var ganske stille i klassen. Finsdal gikk opp på kateteret, satte seg på krakken og fortsatte undervisningen, tydeligvis meget tilfreds med at klassen var så usedvanlig lydhør og oppmerksom. Simon Selmer hvisket til sidemannen Anton:

— Hørte du den feigingen du! Torde ikke klage — tør ikke for posten til neste år, naturligvis!

Men Anton Beeh svarte ikke. Kanskje satt han spent og ventet på at Finsdal skulle reise seg opp og — — — Eller kanskje tenkte han på at Finsdal i grunnen hadde vært svinaktig real da han svarte rektor sånn. Kanskje han til og med hørte etter — for Finsdal var svært morsom å høre på i grunnen, iallfall nå da han hadde fred i klassen.

Nettopp nå satt Finsdal og fortalte dem om hvordan språkene henger sammen; ikke bare tysk, norsk, dansk, engelsk, ikke bare de germanske, men alle de européiske språkene, ja, de gamle også, latin, gresk, sanskritt. Det