Finsdal pakket opp papiret, innenfor var det et nytt
papir, og der sto det:
Til herr Finsdal!
Bruk nå dette
til å rette
Deres toilette!
Finsdal ble rød og gikk rett ned og kastet pakken i ovnen. Da han etterpå begynte å høre i tyskleksa, kniste klassen, fordi de syntes det låt som om han var på nippet til å gråte. Men kanskje det bare kom av at Finsdal hadde sånn rar stemme, så lav og redd liksom. Sånn var forresten hele Finsdal. Tysk lærte de jo ikke på den måten, han kunne ikke holde disiplin.
En dag var det falt nysnø ute i skolegården — kram, våt marssnø. Anton Bech og Kristian Haasted fant da på at de skulle ta med seg snø inn i klassen. Den klabbet de fast i klumper oppe i taket rett over kateteret. Finsdal kom inn og krøp — som han pleide — så fort som mulig opp på kateteret. Det var rent som om han gjemte seg. Guttene satt spent og voktet på snøen, så det var usedvanlig stille i klassen, og Finsdal så rent fornøyd ut — kanskje litt engstelig også. Plutselig dryppet det i hodet på ham, et øyeblikk etter i protokollen foran ham.
— Vasker de ovenpå? spurte han, og i det samme kikket han opp mot taket. Plask! der falt hele snøklumpen våt og halvtint ned i fjeset på ham. Klassen lo himmelhøyt. Ganske rolig tørket og børstet han seg. Da han var ferdig med det, sto han litt og så utover klassen. Omsider kom det:
— Nå må jeg melde fra til rektor om disse rampestrekene deres. Jeg kan ikke lenger forsvare å tie stille.
