Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/83

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

ham. Han sto midt ute på golvet, halvveis oppe ved kateteret; han så ut som om han ikke riktig visste hva han skulle gjøre. Han smilte litt, sånn ubestemt utover klassen og ble rødere og rødere. Han gikk med en gammeldags, svært sid, sort bonjour og nederst på buksekanten satt det en lapp.

Det begynte å bølge gjennom klassen — noen av guttene kniste høylydt, og atten par gutteøyne stirret ertelystent utfordrende på Finsdal. De hadde ham på kornet alt — sto ikke den fommel’n der og var sjenert!

Endelig gikk Finsdal med raske skritt opp mot kateteret, løftet bonjouren til side og stakk hendene i bukselommene.

Da røk det opp til en latter som skolen aldri hadde hørt maken til. Et rungende brøl — hui og hei — åhåhå — den ene etter den andre av guttene ga seg rent over av latter — og lenger og lenger varte det — hahaha — åhåhå — det tok aldri slutt! Noen lo så tårene trillet — hihi — andre vrælte som ville dyr — høhøhø—ø—i!

Finsdal kunne ikke begripe — —

Mørkerød i ansiktet sto han borte ved kateteret og kom seg bare til å si: — Nei, nei da! Nei, nei da! Hver gang han tok hånden ut av lomma ble det bedre, men så snart han løftet litt på frakkeskjøtet — hei — så steg brølene igjen. Lengst nede i klassen var det en som ynket og bar seg — vesle Søren Manndraper hadde fått rent vondt av å le.

I klassen ved siden av hadde de adjunkt Sømme, og dette ble visst i lengden for mye for ham, for plutselig føk døra opp og en rasende Sømme sto inne i klassen.

— Å, unnskyld, sa Sømme, — jeg trodde ikke det var noen lærer her! Og dermed gikk han. Typisk Sømme — innmari spydig.