grov og sa endelig at det var ikke noen fare med skårungen — et rent mirakel var det! Men gutten hadde vært vettskremt — — —
— Bare — på slutten! hvisket skårungen.
Jaja, mente doktoren, nå fikk han holde seg i ro et par dager og ta noe medisin og ha på seg et par kalde omslag der han hadde slått seg verst. Og far og brødrene kunne trygt reise til Storpollen, ja de kunne godt reise med en gang, bare de fikk en til å være hos gutten til han kom seg.
Så gikk doktoren.
Ennå kunne de ikke spørre ham ut om hvordan alt hadde gått til, men da Jon Gamvik, bror til Hans, kom inn og var rent blek for broren som ikke hadde kommet på land med båten og gutten, så måtte de jo spørre.
— Hvor blei han Hans?
Da åpnet skårungen øynene helt opp, så Jon Gamvik rett i synet og svarte:
— Du skulle nok helst latt bror din bli hjemme. Stor nytten har du ikke av ham.
— I Jesu navn, hvor er han?
— Han ligger inne i butikken hos handelsmannen i Storpollen.
— Herre Krist — er han død?
— Nei. Han er full!
