Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/75

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Oppe hos handelsmannen ble Hans Gamvik og skårungen budt sitteplass i butikken, og handelsmannen kjøpte fisken. Så ble den telt opp, Hans Gamviks og fars hver for seg, og så ble de budt dram på handelen. Skårungen drakk ikke, men Hans Gamvik han drakk både to og tre ganger. Og da han ikke kunne vente å få mer brennevin, så kjøpte han seg en flaske og drakk dram etter dram med butikksvennen, etterat handelsmannen hadde gått inn på kontoret.

Da det nå lakket over middag og vel så det, begynte skårungen å ymte om hjemtur. Men det lot ikke til at Hans Gamvik tenkte på den ennå; han syntes vel han satt godt der han satt. Han hadde tent pipa og hadde ennå mye igjen på flaska. Så kjøpte han brød og kveiterekling av fineste sort til middagsmat og trakterte skårungen med. Selv kjøpte han seg også en flaske øl til maten.

Utenfor økte været. Alt i ett var skårungen ute for å kikke på det og se etter båten, og for hver gang fikk han mer og mer lyst på hjemturen. Det mørknet fort, og nå blåste det så fjorden lå blåsvart og bølgene tok til å toppe seg med lysende skumskavler. Men Hans Gamvik satt plantet på sildetønna i butikken. En times tid etter middag sov Hans Gamvik på tønna. Handelsmannen selv kom ut med pengene for fisken.

— Er han full nå, Hans? spurte handelsmannen.

— Å ja, det er nok ikke fritt, svarte butikksvennen.

Det sank i skårungen; han ble redd og stakk nesten i å gråte — for åssen skulle det gå med hjemturen nå — —?

— Det er kanskje best du selv tar pengene til far din, sa handelsmannen, — eller skal Hans Gamvik ta hele slumpen?