kanskje å få litt bedre betaling — iallfall fikk han vel litt varer for den der oppe. Nå var det ikke større fangsten enn at far slo den sammen med naboens og fikk den av sted med ham, da han også skulle til Storpollen med fisk. Så skulle Hilmar, skårungen, bli med Hans Gamvik — naboen — for å hjelpe til med fisken til far, så Hans Gamvik ikke skulle ha for mye bryderi med den.
De seilte av sted tidlig på mørke morgenkvisten, og i båten var bare Hans Gamvik selv og skårungen. De hadde lånt seg en liten skjekte for denne turen. Det sto en tung, dyster sønnakuling inn fra Vestfjorden — med litt snødrev som danset i den grå, vasskalde lufta.
— Han blir nok storm i dag, mente Hans Gamvik. Og det var nesten det eneste som ble sagt i de tre timene seilasen varte til Storpollen. Vinden økte og kom kastevis i svære rosser, og skårungen slet med skjøtet og fallet. Hans Gamvik var en tverr, gammel kar, som ble sint om skårungen av og til ikke orket å holde eller hale.
— Far din skulle nok helst latt deg bli hjemme enda et år, mente han en gang i stort sinne, fordi skårungen hadde latt skjøtet fly ut av hendene på seg, — annen nytte har han vel ikke av deg heller enn at du eter opp de vesle skillingene en kan tjene i år!
Skårungen var både redd og sint og tviholdt og halte så han ikke slapp skjøtet oftere.
Endelig var de fremme i det andre været. Der var det folketomt i husene og båtløst på havnen, for det var ikke noe fiskeinnsig i Storpollen det året. Det var lyse dagen med solgløtt gjennom det svarte skydrevet som jagde nordover i ustanselig velt for sønnaværet.
