Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/73

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Aldri syns skårungen det er så hyggelig som pa, og han gjør sitt beste han også, åpner matskrinet og deler ut lefser og mysost til dampende heit kaffe i vinterkulda.

Men som den ene godværsdagen etter den andre kommer og går, begynner skårungen å lengte etter eventyr og storhandlinger. Hjemme har han gått og drømt om ordentlig storseilas med fare for forlis, med berging og dåd — og i stedet seiler de dagen lang med seilet fullt av fin bris aktenfra. Han kunne like godt seilt med skjekte i hjemmefjorden. Og innimellom brenner han av lyst til å få vise hva han duger til! ...

Ikke gikk det stort bedre med ham etterat de var kommet fram til Lofothavet heller. Da de første dagene var gått, begynte skårungen å kjede seg. Da hadde han sett seg mett på det myldrende livet i været, der båtene lå side om side så langt øyet rakk og de små rorbuene eller losjihusene var fulle som maurtuer av folk. Mest måtte han sitte hjemme i rorbua og koke og gjøre rent, mens de voksne var på utror ute på fiskeplassene. Om morgenen sto hele flåten utover som en veldig fugleflokk for å trekke inn garn og liner — og når den siste av de mange hundre båtene var forsvunnet bak skjæret, sto skårungen igjen med tårer i øynene og vendte mismodig tilbake til grytene.

Det verste var at det var sånt dårlig fiske i år. Dårligere og dårligere ble humøret på far og brødrene for hver eneste kveld de kom hjem med nesten tom båt. Den vesle fisken som var, var attpå til så dårlig og mager at de nesten ikke ville gi noen penger for den på kjøpefartøyene sørfra.

Så hendte det en dag at far skulle prøve å sende en slump fisk opp til handelsmannen i Storpollen for