— Er De far til gutten, så får De bli med meg
bort på stasjon.
— Jeg har ikke noe der borte å gjøre, og gutten enda mindre. Kom med ham!
Og far slet i gutten på den ene siden, og konstabelen holdt igjen på den andre. Da brødrene ville hjelpe til, ropte Pedersen:
— Hei, folkens, noen får komme og hjelpe politiet.
Og det meldte seg straks en tre-fire karer som grep inn og ville holde far unna. De føk på hverandre, og Pedersen skrek:
— Det er stor straff for å gjøre motstand mot politiet. Jeg skal ha med meg gutten, hører De ikke?
Men far ga seg ikke, og Pedersen måtte få en til å løpe opp til rådstua og sende bud på en konstabel til og helst politimesteren selv!
Mennene hadde overtaket — over far og brødrene. Skårungen sto midt oppe i slagsmålet, innimellom alle bena og under alle armene som gikk som møllehjul. Alle sammen dro i gutten, men til slutt glemte de ham helt bort, så han sto fri og løs. Og akkurat da Pedersen grep tak i armene til far, hoppet skårungen opp på ryggen hans og halte ham bakover, så de røk i gata begge to.
I samme øyeblikk vek mengden til side for to menn med gull på luene.
— Hva er nå dette for noe leven? spurte en myndig stemme.
Pedersen prøvde å kravle seg opp, men skårungen tviholdt på ham bakfra, så det tok sin tid før han kom seg på bena:
— Herr politimester, sa han mens han pustet og
