— Jo, kom det kjapt fra en av byguttene, her
kommer vi fredelig nedover gata sammen med noen
damer, og så blir vi plutselig overfalt av den derre
tølperen der som nesten har slått Kristian Haasted
helseløs. Og vi kom bare fredelig gående nedover
gata — —
Kristian Haasted hadde reist seg opp og sto og tørret blodet av ansiktet sitt med lommetørkleet. Og halvt jamrende, halvt myndig sa han:
— Ja, Pedersen, De får ta med Dem den fyren bort på rådstua med en gang, så kan politimesteren få snakke litt med ham. Sånn pøbel av en dótgutt!
Han snudde seg hånlig mot skårungen, som gauv løs på ham igjen, men Pedersen halte ham tilbake:
— Vil du gi deg, din slyngel, og la vær å slå sønn til fogden midt på gata!
— Han slo først, svarte skårungen med en trassig bevegelse og kom seg ut av Pedersens myndige grep.
— Han ljuger, sa bygutten, og alle de andre støttet ham. Mengden omkring vokste stadig; Pedersen sto litt og tenkte seg om og så sa han:
— Ja, dere får bli med på stasjon begge to, så får vi se å greie det ut.
Skårungen ville ikke bli med ham, og Pedersen tok tak i armen hans og halte av sted med ham. Mengden fulgte etter. Da skårungen skjønte han satt fast, ble han redd, og så oppløftet han et veldig hyl:
— Far!
Ut av butikkdøra kom far og brødrene; skårungen skrek på hjelp, og far og brødrene brøt seg vei gjennom folkemassen og stanset Pedersen.
— Slipp gutten min og det straks! Han har ikke noe med politiet å gjøre.
