Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/67

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

kortskjørtet og med mye snakk og knis ved siden av guttene. Skårungen sto og måpte rent fortapt ved synet av så mange fine jenter på en gang. Og de smilte så det skinte i tennene under lykteskjæret, og øynene strålte som lampebluss.

— Ha deg vekk! fikk han plutselig sammen med en kraftig dytt fra en av de guttene som gikk ytterst.

Som et lyn fór votten og knyttneven i været og rett inn i magen på den lange byslasken, så han mistet balansen og holdt på å rive over ende piken ved siden av seg. Hun satte i et lite skrik, og bygutten fløy rett i synet på skårungen:

— Ypper du, din bondefaen!

Og hansker og votter smalt mot hverandre. Bygutten var smidig og snar, men skårungen hadde ikke for ingenting rodd småsnekke og vedbåt i hjemmefjorden siden han var en neve stor, og han var tung på labben og sterk som en liten bjønn. De andre slo ring omkring dem mens jentene kaklet forferdet, og da skårungen endelig med et velrettet slag sendte sin motstander på hodet ned i en snøfonn med en nese som det dryppet og rant blod av, da oppløftet alle jentene et samlet hyl så det ljomet i gata. Folk hadde stimlet sammen i store flokker, alle spurte og skrek, og skårungen sto midt inne i flokken med gråten i halsen, redd og fortvilet, men ferdig til å klemme på igjen, ja om så var mot hele folkemassen. En mann med gull på lua trengte seg fram gjennom mengden. Han var ikke så fin som den mannen skårungen hadde støtt på om formiddagen; han hadde rød nese og så riktig sint og morsk ut da han spurte:

— Å er detta for spetakkel i gata?