gjorde narr av skårungen, fordi byguttene hadde skremt vettet av ham.
Om ettermiddagen gikk far rundt i byen sammen med alle sønnene, skårungen også, og gjorde innkjøp, og hvor de kom, ble de godt mottatt. Skårungen fikk se seg om så mye han ønsket inne i butikkene, for praten gikk og det tok sin tid med handelen. Han glodde og kikket både høyt og lavt og fant ut at ingen i hele verden kunne ha det så fint som butikksvennen — tenk å kunne spise så mange svisker og rosiner som en bare orket! Men etter hvert begynte han å bli litt lei av alle disse butikkene — og ute på gata hadde de tent alle lykter og lys og lampene i vinduene. Ja, det var rent som et eventyr med alle disse lysene! Og så ba han far om han kunne få vente utenfor da de kom til den neste butikken. Og det fikk han, men han måtte passe seg så byguttene ikke skremte vettet av ham.
Skårungen sto utenfor og så på den travle trafikken, som dukket opp fra mørket, kom inn i lyskretsen fra gatelyktene og på nytt ble borte i mørket. Han sto og drømte seg rent bort i dette virvaret. Men han kom til seg selv igjen hver gang det kom en gutt forbi, særlig når de var flere i følge. Han kvakk til, bet tennene sammen, knyttet nevene inne i vottene og sto ferdig til å slå fra seg. Men de gikk forbi ham uten så mye som å se på ham. Og det var fillete gutter og fine, plystrende fornøyde gutter, og det var noen som dro seg langsomt av sted og slepte på store kurver eller kjelker med ved og annet.
Så kom det en flokk med halvvoksne fine fyrer; de gikk med små sorte stivhatter og hansker og hadde følge med omtrent like mange jenter. Jentene trippet
