den ene snøballen hadde truffet så godt, så ville de vel prøve om de kunne være like heldige med den neste — og snart sto skårungen i et regn av snøballer og skrikende hånsord. Til slutt stakk han i å tute og ba at de skulle la ham være i fred. Men da ble det leven! De satte i noen ville hyl og sendte over ham en skur med snøballer, så det svidde i hele hans syndige kropp.
Da la han på sprang, aldeles vettskremt, sanset ikke at han rente den gale veien og bort fra far — bare kilte på det forteste sjøstøvlene kunne bære ham — nedover gata, forbi folk og hester og hele tiden med gutteflokken etter seg. Til slutt snublet han og falt. Guttene kom etter som halsende bikkjer og kastet seg over ham, og da overmannet redselen han fullstendig. Han satte i et skrik, et brøl av skrekk, så høyt at folk på gata stanset. En pen kar med gull rundt lua dukket opp, og i neste øyeblikk var alle guttene som blåst bort. Han hjalp skårungen på bena igjen, fikk rede på hvem han var og hva som var i veien og at han ville til far som var inne i et hus hvor det bodde en mann som hette Hilmar Lehne.
Mannen med gull rundt lua tok skårungen i hånden og gikk oppover gata med ham. Da de hadde gått en stund, så de far stå og se seg om utenfor en dør. Og han så passelig forskrekket ut da han fikk se skårungen komme i så fint følge! Mannen fortalte hva som hadde hendt og gikk sin vei.
— Du er en tosk, sa far, du får hive igjen når byguttene hiver på deg. Slå bare fra deg du, så lar de deg nok være i fred.
Så gikk de sammen til et sted hvor de møtte de andre og fikk slik fin middagsmat. Og alle sammen lo og
