Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/64

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Her skulle far inn til en kjøpmann, og skårungen ble igjen utenfor.

Jo, det var mye å se på i byen. Det gikk rent rundt for skårungen når han tenkte på alt det han skulle ha sett fra seg før de fór sørover igjen. Han fikk begynne nå med det samme, og så ga han seg til å studere butikkvinduene. Det huset far hadde gått inn i, hadde fire svære blanke ruter nederst. Over døra hang det en stor plate med noen veldig digre bokstaver på — skårungen kikket opp og stavet seg først til «Hilmar». Hilmar sto det, og det var rart, for det hette han også. Men etter det sto det jo noe annet, og det var «Lehne», og det passet ikke på skårungen som jo hette Hilmar Jonssen Kalfjordbotnen. Lehne!? Det var nå merkverdig også hva byfolk kunne hete. Han visste om en kar som hette Peter Dass — men han var jo prest og sto i leseboka hjemme.

Han drev fra vindu til vindu. I noen var det all slags mat, store grønne bær i klaser, noen gule og runde epler som skårungen aldri hadde sett maken til før, store og små esker med kulørte merkelapper og ryper og harer, som hang i karmene og dryppet blod av skuddsårene. I andre vinduer var det klær, luer og skinnfeller og slikt, og så kom det et vindu med bare bøker, og så mange bøker at skårungen måtte spekulere på hvem som skulle lese alle de bøkene. Og over dem hang det bilder av folk, og under bildene sto det noe som han prøvde å lese.

Som han sto slik og stavet, hørte han hyl og skrik bak seg, og i det samme han snudde seg, smalt en snøball i buksebaken hans så det svidde i kjøttet. Det var en flokk med gutter, i fine klær og med bøker under armen, så han skjønte de kom fra skolen. Da