Måsen er nyttig på sin vis, den også, enda den ikke
duger noe videre til mat. Det smaker tran av kjøttet
fordi den lever bare av fisk. Men den spår været for
fiskeren: flyr måsen lavt og urolig, tar en forsiktig
høvedsmann seilet inn i tide, for da er ikke uværet langt
borte. Og når silda og seien plutselig stimer innover
fjorden, er det ingen som varsler folk i land bedre
enn den skrikende måsehæren som følger stimen.
Egentlig er det vel ikke mer smigrende å hete
skårunge enn å bli kalt hanekylling, men for fiskergutten
er navnet likevel en garanti for at han nå har nådd
sine ønskers høyeste mål: å få være med på fisket. Og
navnet skjemmer ingen, har en vismann sagt.
År etter år har smågutten gått nede i naustet og sett på far og de eldre brødrene stelle med fembøringa og gjøre den klar til Lofotfisket over nyttår. Og lengselen etter å få være med vokser seg større fra år til år. Den ligger og lurer i den kjente tjærelukta når bunnplankene blir tjærebredd, den synger i hammerslag og øksehogg, den glinser og glitrer i gul- og grønnmalinga utabords. Ja, utferdstrangen og eventyrlysten blir vekket og får næring her nede i båtnaustet, hvor tranlyktene lyser opp over arbeidsslitte never og værbitte ansikter, over tauverk og tjære, mens vinterstormen uler om nausttaket og piper gjennom de glisne veggplankene. Utenfor er det natt og mørke hele dagen igjennom, solløs vinterdag med stormen beksvart i sjøen. Bitende kaldt kan det være på nesetipp og øreflipp og fingre for den som ikke er stor nok kar til å være med på arbeidet. Men smågutten holder ut der nede dagen lang likevel. Kanskje får han lov til å holde øksehammeren når noen skal slå i en spiker eller være med på å hale tauenden tott. Han møter opp
