stående og klemte så på igjen. Hvor mange timer jeg gikk sånn, vet jeg ikke. Men jeg har aldri i mitt liv vært så dødsens trett som da jeg plutselig oppdaget at jeg slett ikke fulgte veien, men bare gikk etter to ensomme skispor. Det hadde holdt opp å snø, himmelen klarnet for fullmånen, og i det grønnbleke månelyset øynet jeg ikke annet enn vidde omkring meg på alle kanter og langt borte noen store skogholt. Ikke tegn til hus eller menneskeliv, bare disse to enslige sporene etter meg og foran meg og min egen skygge i snøen. Det var så stille at det liksom suste omkring meg, og kaldt, isnende kaldt, i ansiktet og om leggene. Så gikk jeg litt igjen; best å følge sporene, et steds måtte de føre fram. Men så slo det meg som en angst at det kunne jo være sporene etter en jeger som hadde gått hjem ned på veien — jeg kunne jo ikke vite hvilken vei sporene gikk! Så snudde jeg og sprang på så det verket i alle ledd. Jeg var knusktørr i munnen og spiste snø så det isnet i tennene.
Sporene strakte seg langt, langt, endeløst langt foran meg, og bena verket. Jeg sprang og sprang til jeg gikk på hodet og ikke orket å reise meg igjen.
Å — det var godt å ligge, godt å hvile — bare litt, en ørliten stund! Og kaldt var det heller ikke, — bare bløtt og lunt — og så godt som det var å hvile. — Det fór gjennom meg et par ganger, men svakt som i en drøm, at jeg måtte ikke bli liggende her, for da frøs jeg i hjel. Men — å, så godt det var å hvi-le — — —
Midt imellom drøm og våken tilstand merket jeg at jeg gled framover. Jeg lå på ryggen, det suste og skrapte like ved øret mitt, snøen hadde jeg tett opp til ansiktet, det glinste og glitret i den som i diamanter. Så stanset det.
