straff og innimellom kom det noe som låt som skriftsteder. Og hele tiden silte tårene nedover kinnene på henne. Fort gikk det, så fort som jeg aldri hadde hørt noe menneske snakke.
Kjøttet så bra ut, far tok ritabælen, og Marja neide og bukket seg ut gjennom døra, mens hun gråt og snakket om hverandre.
Siden fikk jeg vite alt som sant var om Finn-Marja, og mer til også. Guttene i byen kunne fortelle meg at hun hadde vært halshogd, men så hadde sameguden hjulpet henne og smurt på hodet hennes igjen med heksesalve. Og så var hun hos den onde om vinteren og på jorden om sommeren. Hun hadde stukket gardstauren gjennom lensmannen i Kautokeino og vridd den rundt inne i magen på ham. Og så hadde hun klort ut øynene på ham før han var riktig død, og dem hadde hun spist mens han selv så på. Jeg trodde ikke så svært mye på dette, inntil jeg fikk vite av far at noe av det var sant. Resten spurte jeg ikke om, men senere tenkte jeg jo mitt om Finn-Marja.
Nede ved Wegnerkaia lå båten hennes, en gammel gissen skjekte, full av skrot og skrammel og varer og klær. Om natten lå hun i båten med fillene over seg, og av og til rodde hun over til Hansgården og hentet mer når hun hadde sloppet opp for varer. Når vi møtte henne på gata, fór hun alltid av sted med små, springende skritt og snakket med seg selv. Hadde hun ikke kjøttskanken på nakken, holdt hun hendene knyttet over brystet.
Så var det en sommerdag i ferien. En hel skokk av oss hadde vært oppe på fjellet og plukket blåbær og bringebær, og så rodde vi hjem i midnattssol. Vi hadde fått låne den store tollbubåten, den var proppende
