deres var med i båten, og borte var de. Så en dag pakket Marja bylten sin og forsvant , inntil hun en sommer plutselig dukket opp nede i kystbyen og solgte reinkjøtt, skaller (samesko) og senetråd, små reinskinnspunger med tunger av rødt ulltøy og gule bånd med dusker i. På høstparten ble hun borte, men så snart bjørka sto grønn og sola skinte ved midnatt, kom hun tilbake.
Slik hadde hun kommet og gått i mange år da jeg traff henne for første gang. Det var samme sommeren som jeg var kommet dit nord. Hun sto inne på kjøkkenet og solgte en halvrein, en ritabæle som samene kaller det. Hun var så stygg at hun nesten ikke var til å se på, liten og inntørket med pjuskete, hvitt hår under lua. Ansiktet lignet en gammel utpresset sitron med to stikkende svarte øyeprikker i. Mens kokkepiken var inne og spurte mor om vi skulle ha kjøttet, satt jeg på kjøkkenbenken og så på henne til jeg ble helt fælen. Hun knepte fingrene sammen og rugget fram og tilbake på kroppen, og det eldgamle fæle ansiktet skar grimaser så en skulle tro det var rene trollkjerringa som sto der. Og så snakket hun halvhøyt med seg selv på sitt eget språk, underlige ord som jeg ikke forsto. — Mor var ikke hjemme, og så kom far ut i stedet. Han hadde nettopp kommet fra retten og hadde ennå ikke fått av seg uniformsjakken med blanke knapper og gull på kragen.
— Nå mor, er det godt det kjøttet du har da?
Men Marja gikk rett i kne på kjøkkengolvet, slo kors for seg og sa:
— Gud velsigne den nye øvrigheiden! og så reiste hun seg opp igjen og ga seg til å prate løs om en hel masse som jeg ikke skjønte, om øvrigheten og Guds
