Mor gråt litt, og far tok Tora opp til seg og kysset
henne og sa ingenting. For han hadde gråten i halsen
han også.
— Ja, lille Tora min, sa mor endelig, — nå blir far og jeg fryktelig glad. For nå har far fått stort pålegg på gasjen sin fra nyttår også, og gjelden vår kan vi betale, så nå blir det så bra alt sammen.
Så fikk Tora presangen sin av mor og far — en veldig stor dukke som kunne si «pappa» og «mamma» når en trykket den på magen. Silkekjole hadde den også og store, blå øyne.
Og begge guttene ga henne hver sin sjokoladefigur og hvert sitt kronestykke.
Men til slutt pakket far ut den presangen Tora hadde fått av Kristensen. Det var en liten eske, og i esken lå et halskjede. I halskjedet hang det et lite hjerte av gull.
— — —
Det underlige var at mange, mange år senere, da Tora var blitt voksen, da sto de hundre kronene til onkel Lorents i banken likevel. Og da var de blitt til seks hundre kroner — og enda litt til.
