PENGESORGER
Lille Tora lå inne på mors og fars værelse. Lillegutt
lå i vogga ved siden av dem, og nattlampen brente på
kommoden.
Tora hadde våknet midt på natten. Det var så underlig i soveværelset, så annerledes enn ellers — liksom i en annen verden. Det var så stille der inne, og det hørtes ikke en lyd ute fra gata heller. Det var helt svart bak gardinet, og hun hørte uret tikke inne i stua. Der inne var det vel også mørkt over alle møblene og over sybordet til mor — det sov alt sammen. Inne på gutteværelset snorket Peter og Rolf i hver sin dur, av og til gjorde Rolf en pause og mumlet og småpratet litt i søvne i stedet — han småskjente grettent og misfornøyd: «la meg være!» eller «kan du ikke la meg være i fred da!» Resten ble borte i en uforståelig snøvling.
Vogga borte ved mors seng rørte litt på seg ennå, Lillegutt hadde nok vært urolig altså — men nå sovnet han vel. Tora hadde nettopp våknet av noe som nå tidde, og da far sukket og sa: Jaja, mor, jaja! så skjønte hun at far og mor hadde ligget og snakket sammen, og at det var det som hadde vekket henne.
— Men tror du slett ikke du får det pålegget på lønnen din da? spurte mor.
— Det er ikke godt å vite, skjønner du — —
