— Jeg også, svarte Falkøye. — Jeg syntes de var
dumme, jeg også, de fillebøkene til Mæland. Men du var
så hoven atte —
— Ja, men — —
— Jeg har lest alle bøkene til Cooper jeg også, skal jeg si deg. Men det er ikke noe moro i det med de andre toskene —
— Nei — sa Den sorte ørn — kan en bli annet enn hoven når en har med sånne idioter å gjøre da?
— Ne-ei, men — men mot meg — —
— Mot deg! Jeg er ikke hoven mot deg vel, men jeg ble så sinna, bare fordi det var deg. En kan ikke bli sinna på sånne som Manndraperen vel!
De sto litt. Så sa Falkøye:
— Du Anton, nå er vi godvenner igjen?
— Ja, det er vi det.
Så tok de hverandre i hånden.
— Det har vært så ekkelt så — , sa Falkøye, — for du er den eneste som det er litt greie på.
— Enn du da! sa Den sorte ørn, riktig varmt sa han det. Så ruslet de innover fjellet et stykke.
— Jeg tenker vi går ned til de andre likevel, ikke sant? sa Den sorte ørn.
— Ja, hvis du vil så —
— Ja, for de kan nå ikke noe for det da, at de er så dumme.
Så gikk de nedover og fant hele styrken, både hvite og røde, leiret i ring omkring vaktilden. Kaffen hadde de drukket opp, og nå var de begynt å spekulere på hvor det var blitt av høvdingene.
Da så Falkøye og Den sorte ørn kom sammen ut fra skogen og inn i lysningen fra bålet, ble det stor oppstandelse. Men krigerne var ikke riktig sikre på om
