Den sorte ørn førte sin flokk oppover lia. Selv gikk
han i spissen med senket hode, i tunge, sørgmodige
tanker. Han tenkte på sitt folk som gikk sin sikre
undergang i møte. Selv hilste han døden med glede,
for han visste han hadde gjort sin plikt: han hadde
alltid prøvd å mane sine menn til å vise tapperhet —
og framfor alt — høysinn i kampen, slik som det
sømmet seg for tapre og edle delawarer. Men akk!
Den sorte ørn visste bare så altfor godt at alle hans
taler og all hans utholdenhet var spilt møye.
Rødhudene var tapre nok, og de brente av iver etter å
kaste seg ut i krigens ville lek. Men — med sine trange
hjerter fattet de ikke kampens skjebnesvangre
betydning. Og i all hemmelighet forbannet den stolte
høvding de skitne, kulørte heftene til Mæland, som hadde
fordervet delawarenes rene og sunne sjel. Og dypt
i hans sinn raste også forbitrelsen mot høvdingen i
fiendeleiren. Det ga hverken glede eller ære å kjempe
mot en fiende som selv manglet det høye og rette
sinnelag. Han hatet sin tapre motstander, hatet
Falkøye, hatet Kristian Haasted!
Den sorte ørn måtte holde sine taler og tanker for seg selv. Nå som alltid måtte han sukke i ensomhet over den tunge skjebnen som hvilte over delawarenes folk. For ingen forsto ham, hans menn tenkte bare på kampen og ikke på kampens store idé. Han alene løftet sinnet i stolthet mot fedrene og Manitu. Og med denne hemmelige sorgen dypt i sitt hjerte hadde han gått omkring hele sommeren. Mens hans menn og de hvite fiendene ble gladere og lykkeligere for hver kampdag som gikk, vokste sorgen i Den sorte ørns sjel. Og sorgen ga ham det dype alvoret og det dristige motet som alltid fylte hans menn med den største respekt. Den
