Endelig er hele stammen over, og nå begynner den farligste og dristigste del av marsjen. De skal nærme seg de hvites leir fra tre forskjellige kanter: en flokk skal følge floden, den andre skal gå et stykke oppe i lia og den tredje ovenfor den igjen. Den siste flokken skal nemlig angripe de hvite fra den store rullesteinen som dekker baksiden av leiren. Det gjelder å nå fram uten å bli sett, slik at de tre flokkene kan gå til angrep i samme øyeblikk som Den sorte ørn har utstøtt sitt krigshyl oppe fra toppen av rullesteinen.
Før de skilles, samler Den sorte ørn sine menn omkring seg. Han setter dem inn i angrepsplanene og oppmuntrer dem til slutt med en tale.
— Brødre i delawarenes tapre stamme! For siste gang er vi i dag samlet til kamp mot våre forhatte fiender, de bleke nidingsmennene som har trengt seg inn i våre skoger og som røver og plyndrer oss for ussel vinnings skyld. Lenge har vi kastet dem tilbake, men Manitu, vår store herre, kaller nå på delawarene, og vi hører hans rop. Vi går i døden og samles med våre fedre på de evige jaktmarker. Velan, brødre! Er vi vigd til døden, så la oss gå til den som til fest, og la blodet fra de hvite menn tatovere våre hender. Se! — ropte Den sorte ørn med flammende øyne og løftet hånden opp mot Tinden, — se, der skuer Manitu og våre fedres ånder ned på oss. Og så til kamp!
«Klapperslangen» — Simon Selmer — førte flokken langs elva, «Springende hjort» den midterste og Den sorte ørn selv den flokken som skulle gå fram øverst oppe i lia.
Med høytidelige håndslag og et hviskende
skilles de tapre.
