Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/17

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


I løvskogen over i Dalen hersket den store naturens fred som det hadde vært litt vanskelig å finne blant alle de sinte hytteeierne oppe på øya. Elva rant ensom og dyp i dalbunnen mellom tett løvskog, og lenger borte reiste Fløyfjell, Thomasfjell og Tinden sine øde fjellsider opp mot himmelen. Her var det plass for de store jaktmarker, den veldige indianerguden Manitus hjem og rike.

Med nistemat og våpen innskipet guttene seg etter middag på alle de båtene de kunne få fatt på. Hele flåten satte samtidig ut fra tollbukaia og slet seg på et kvarters tid over sundstrømmen og fram til Widdingkaia under Fløyfjellet. Så marsjerte guttene i sluttede rekker langs elva oppover Dalen en times tid og gjorde endelig holdt oppunder bjørkelia. Etter hvert som dagene gikk, fikk de mer orden på sakene. Nå, i midten av august, hadde de hvite bygd ferdig ikke mindre enn tre løvhytter. En veldig rullestein hang utover hyttene og beskyttet dem mot angrep bakfra, og foran leirplassen hadde de flettet sammen og satt opp et gjerde av kvist og ris, så tett som en mur. Innenfor palisaden lå ildstedet, her kokte de kaffe til nistematen, og her ble vaktilden stadig holdt ved like.

Kristian Haasted, «Falkøye», hersket eneveldig over de hvite og møtte blind lydighet hos sine undersåtter. Søren Manndraper var kokk — under navn av «Den snikende panten.

— Snikende panter! Hent vann i floden!

Og Snikende panter tuslet av sted, men snudde på halvveien.

— Falkøye! Jeg må få med meg noen menn. Jeg

tror jeg hørte rødhuder nede i lia.

15