Anton Bech og Kristian Haasted ble selvsagt valgt
til høvdinger, hver for sitt parti.
At det skulle gå ordentlig for seg, med alvorlige kamper, det fremgikk klart fra første stund. Da høvdingvalget var over, sto de to, Kristian og Anton, og mønstret hverandre med mørkt og taust fiendskap — og erklærte hverandre krig på liv og død. Iallfall de mindre guttene fra tredje og fjerde middel ble rent forbløffet da de så hvor høytidelig de to store guttene tok det. Men som leken gikk videre fra dag til dag med den samme faste partiinndelingen, og guttene fikk mer øvelse og mer forstand på hva kampen gjaldt, falt fiendskapet og krigstilstanden svært naturlig for dem alle sammen.
Når de møttes på samlingsstedet, overtok Anton Bech — under navn av «Den sorte ørn» — kommandoen over indianerflokken sin, mens «Falkøye» — eller Kristian Haasted — tok kommandoen over de hvite, og så skiltes de. Med ville hyl dro indianerflokken inn i skogen og forsvant — og så begynte leken med forfølgelser og erobringer, store slag og små trefninger.
Etter hvert ble imidlertid de som eide sommerhus på øya, mer og mer tverre og ubehagelige. Så fikk ikke guttene lov til det ene, så ikke til det andre — så klaget den katolske presten over at de forstyrret en begravelse, så Petersen på Bjørkely over at de tråkket ned enga for ham. Kort sagt, da Vilhelm Gabrielsen en dag ute i august foreslo at de skulle forlegge krigsskueplassen over til «Dalen» på fastlandet, mellom Thomasfjellet og Fløyfjellet opp mot Tinden, ble tanken grepet med begeistring av både hvite og rødhuder.
Nå ble det en annen sving på leken, den ble liksom mer ekte, mer indianermessig!
