Som lærerne hadde forutsett på lørdagsmøtene, så
gikk det gjennomgående riktig dårlig til eksamen i
middelskolen det året. Og de dovne høstet sin lønn
i form av vond samvittighet og strenge faderlige
formaninger. Men da først eksamensfesten var overstått,
og den lange sommerferien lå lysende foran dem, så
var alle sorger som blåst bort. Og det fine
solskinnsværet og de lange feriedagene vakte en ny yrende
eventyrlengsel.
Alle de indianerfortellingene som var satt til livs i løpet av våren, lå som demt opp i guttesinnene. Og etter hvert som vårmånedene gikk, ble guttene mer og mer forhipne på å få styrte seg ut i handling og omsette i lek alle de merkelige hendelsene de hadde lest om. Men vårmånedene april og mai er ikke annet enn vinter her nord — riktignok vinter med blendende sollys og lange, lyse aftener — men øya og skogen utenom byen lå fremdeles snøhvit og helt ubrukbar for den som skulle legge ut på kanadiske skogseventyr og vise slangelist og stor snedighet. Endelig kom juni med sitt plutselige vårbrudd. Det flommet og fosset fra tusen snøfonner, og bjørka sto sprettende, duftende ung — på to-tre døgn var sommeren fullferdig, varm og fargefylt. Forbasket også at en skulle opp til eksamen akkurat da, men da den var over — hui! da slapp flommen av gutter løs, så skogen gjenlød av ville krigshyl fra morgen til kveld og langt utover den lyse natt!
Ja, nå ble det lekt indianer. Hver eneste solskinnsdag — og gråværsdag også så sant det ikke regnet — myldret gutteflokken ut av byen og opp til det faste samlingsstedet bak katolikkenes kirkegård oppe på øya.
