— Kjære, har du ikke pakket sammen bøkene dine
engang? Du hører jo det haster, ellers får ikke far
og mor deg hjem til julaften!
— Får — får jeg lov da — —?
— ... Du får skynde deg og ikke la mannen vente!
Rektor vendte seg om til oljemannen igjen:
— De får vel en stri tur sørover til Arvika, kan jeg tenke?
— Hå — nei, stakkar, sørover e de no ikkje så farleg, med dennæ vinden da, veit du.
Rektor fikk det så merkelig travelt med munnen og bena. Med ett vendte han seg mot klassen:
— Hør her gutter — syns dere som jeg, så slutter vi skolen alle sammen nå med en gang. Så kan dere følge Abraham ombord.
Det ble leven! Som lyn forsvant alle hodene under pultene, det ramlet i pennaler og bøker, i penneskafter, ransler og remmer.
— Adjø da, Abraham! Hils far og mor fra meg og god jul! God reise og gledelig jul! Adjø gutter, god jul alle sammen!
Litt etter strømmet første latin ut med bøkene under armen, nedover skolebakken og forbi posthuset. Og midt blant dem gikk den nye drengen til presten i Arvika. Sydvesten raget høyt opp over alle luene, og de digre sjøstøvlene slubret fram med to ganger så lange skritt som de trippende guttebena.
Nede på bankhjørnet skiltes de i den beste forståelse. Abraham og drengen dro nedover til madam Jensen og brygga, de andre gikk hver til sitt rundt i byen. Det ble en neverysting så guttene kjente drengetaket i fingrene sine hele dagen — og så adjø og god jul!
