telegramplaten på posthusveggen, og dit opp skulle de alle sammen og gløtte etter telegram fra postbåten. Der kom prosten og smilte så hyggelig til medhjelper Svendsen, som alltid hadde noe galt å fortelle om guttene — og der var sorenskriver Haasted som lot den tjukke kona si stå og vente nedenfor bakkekneiken mens han selv gikk opp for å kikke. Å ja — han kunne gjerne ryste på hodet, sorenskriveren; Abraham visste nok hva han leste på det hvite telegrammet med blåblyantskriften. «Kong Carl» værfast i Hammerfest, to døgn forsinket! Skulle ikke Abraham vite det — det var jo dødsdommen over juleferien hans! Når «Kong Carl» var to døgn forsinket, så kom den ikke hit før første juledag, og da hadde den hastverk og gikk ikke innom Arvika for sørgående. De hadde den lumpne skikken om vinteren. Og så kom det ikke båt igjen før langt ute i juleuken, og da var det jo for sent!
De dumme skipskapteinene! Det var slett ikke fordi de hadde det så morderlig travelt. Det var bare fordi de var redde for å gå inn mellom holmene og gjennom Arviksundet.
Å ja — den som var i Arviksundet — som var kommet godt forbi Sundneset og kunne se husene hjemme! Naustet med den nye fembøringa, som lå og skinte i gul nyoljing — lenger opp på land det hvite huset med lys i kontorvinduene og på kjøkkenet; der holdt mor akkurat på å lage fattigmann. Det var første gang i Abrahams liv at han ikke hadde vært med ute på kjøkkenet, hjulpet til med å klare smultet av de brune kakene, fått sviende smultskvett fra gryta opp i ansiktet — så han ble varm om pannen og fikk tårer i øynene ...
— Hva er det som går av deg, Abraham Aagaard?
