Når han nå likevel ikke kunne komme hjem til
Arvika i julen, så blåste han en lang marsj i om det
ble sånt eller sånt vær l I det hele tatt — her i denne
ufordragelige byen kunne de stelle seg som de ville,
han var like glad han. Han vantrivdes og lengtet hjem
både i regn og i solskinn han.
Å — nå hadde han gått her siden ferien og lengtet og stridd seg gjennom lekser og skoleliv og alle slags vanskeligheter og hatt denne ene trøsten: hjem til jul! Hjem til fjæra og fisken, prestegården og den nye fembøringa som Peder Smedbakken hadde bygd — til seilturen over fjorden etter posten med Hilmar dreng — nei det er sant, nå hadde de fått ny dreng siden Hilmar strøk til Amerika her i høst. Tro åssen den nye så ut? Om han var likså snill som Hilmar? Å nei, det var nå ikke å vente. Ny fembøring og ny dreng, det var sannelig ikke småtteri heller! Og dette skulle han ikke få se før det langt om lenge ble sommerferie! Og så mor og far — han syntes han så dem stå og vinke til ham der ute i tåka! Og husmanns-Ola som skulle sett de nye byklærne og uret og hørt om skolen, guttene og byen — — —
Skolen lå høyt, nedenfor vinduet gikk Bakkegata i rett linje helt ned til bankhjørnet i Storgata. Det var såpass lyst at Abraham kunne kjenne igjen folk som gikk forbi nede på Storgata. Sofie Haasted hadde nettopp passert med den hovne, nye trillepiller’n fra apoteket som aldri kunne la henne være i fred. Der gikk han og dro seg, den lange stilken i sid frakk og — hansker! Men opp forbi hjørnet svingte som vanlig på denne tiden byens fedre på formiddagstur; de gikk opp bakken til posthuset som lå like under skolen. En blekgul lykt skimret i tusmørket foran den svarte
