Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/140

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


— Celeber, celer, pedester ...

— Snikk snakk, gutt! Sitt ned, du kan jo ingenting, din dovne laban. Du får komme du, Simon.

Simon Selmer, eller Simon Zeloten, var hvilepunktet i klassen. Når en med sorg og møye hadde arbeidet seg gje1mom hele rekken av «labaner» og «slyngler» og «idioter», da var det Simons tur til å bli hørt, og da falt det ro over sinnene. Den sinte stemmen oppe på kateteret gled over i en blid brumming:

— Riktig, Simon, riktig! Og så videre, Simon!

— Riktig — me — get rik — tig! Og Zeloten pugg-travet så jevnt og sikkert av sted at for den nærmeste fremtid hadde de andre rundelig tid til å sysle med sitt eget. De som ennå ikke var hørt, bladde to sider fram i boka og leste videre under pulten fra det avsnittet hvor de trodde Simon ville bli stanset. De som med mer eller mindre hell hadde stridd seg gjennom sin tørn for den dagen, ofret seg for en eller annen sport — særlig populært var søvn og papirkuler.

Men Abraham Aagaard satte seg ned borte ved vinduet sitt uten søvn og uten papirkuler. Anton Bech var borte i dag, og Abraham satt like ved vinduet. Som vanlig hadde rullegardinet satt seg fast. De kunne ikke få det ned, og Abraham stirret utover den halvmørke byen. Ute i sundet gikk sjøen grå og ufyselig, og over på den andre siden hang tåka over fjellet og nesten helt ned i flatmarka. En fembøring strevde seg fram rundt byneset mens motstrømmen fosset om den; de hadde tatt ned seilet og rodde.

Æsj! Vått og mørkt var det alt sammen, og det så dårlig ut for julen.

Nå — for ham, Abraham, kunne det nå forresten være akkurat det samme.