Wattne. Kateketen klappet ham enda en gang og sa igjen:
— Det var riktig godt å høre det!
Svend fikk med en gang lyst til å si at det ikke var så aldeles sikkert likevel — især med sago. Men så var det så leitt nå, sånn etterpå.
Det gikk en uke, og i første klasse var de alt kommet til det femte bud.
Men hver gang kateketen sa noe pent til Svend og særlig når han klappet ham, kjente han det samme underlige under brystet. Og Svend ønsket bare, bare at kateketen heller hadde vært sint og gretten! Ja, han tenkte til og med litt på om han ikke en gang fikk prøve å la være å kunne leksene sine, bare for å få litt skjenn!
Men det var vanskelig det også, for han kunne jo alltid leksene.
Hjemme hos Svend hadde de hatt saftsuppe søndagen og torsdagen. Siste gang med sago, og begge gangene med svisker og rosiner.
— Neimen Svend da, jeg mener du slår vrak på saftsuppe jeg, gutt! Livretten din?
Svend ville ikke ha.
Svend holdt nesten på å gråte.
Men han klarte seg.
Men da det kom saftsuppe med svisker og rosiner søndag også, da spiste Svend tre tallerkener.
Om ettermiddagen lå mor inne på sofaen og sov litt.
Døra gikk opp, og Svend kom inn. Han hadde på seg søndagsklærne sine, fløyelsbluse med blanke
