— Har ikke du noen avguder?
— Avguder? Ne-hei! det hadde han da ikke.
— Ja, er du så sikker på det, Svend? Er det ikke noe du er mer glad i enn i Gud, tror du? Tenk deg om. Ja, for det er en avgud det, skjønner du!
Svend tenkte etter; han måtte lukke øynene hardt igjen for riktig å tenke etter! Men nei — nei da — mer glad i enn i Gud —
Nei, ingenting!
— Enn det pene bildet du har der da?
— Pytt det! Du kan gjerne få det! Og Svend leverte raskt bildet fra Reiersen opp til kateketen. Det var: «Marechal Ney en Moscou.»
— Nå — men tenk deg nå nøye om, Svend, er det ikke noe du er mer glad i enn i Gud?
— Ne-ei da!
— Enn saftsuppe med svisker og rosiner?
Sånt hadde Svend slett ikke tenkt på. At sånt noe kunne være — avgud! Saftsuppe med svisker og ro... Svenn fikk rent vann i munnen av å tenke på det — —
— Nå lille Svend, hva mener du?
Svend måtte tenke litt på det, men så sa han nei. Nei da, han var slett ikke mer glad i saftsuppe med svisker og rosiner enn i Gud! Langtifra! Han torde til og med tenke på saftsuppe med sago uten at han var redd for å si nei!
— Ja ja, gutten min, det er godt å høre det, sa kateketen og klappet Svend på hodet.
Men i det samme ble det så underlig rart nede i magen eller oppunder brystet på Svend — nesten som noe vondt — nesten som å grue seg for hunden til
