gikk. Abraham ble rød hver gang han så bort på Anton, og ingen av dem sa noe.
Om ettermiddagen banket det på Abrahams dør nede hos madam Jensen, og Anton kom inn.
— Du Abraham! Det er bare det at jeg syns du må ha det fært utrivelig her hos denne madamen!
— Å ja — hun er jo veldig snill da vet du, men — —
— Ja, jeg tenkte bare at det — at du — —
— Men så er det farlig nær jenteskolen og frøken Zwilgmeyer da — — !
Begge guttene brøt ut i en huiende latter som det tok litt tid å komme over. Så ble det svært stille igjen. Abraham satt og bet i penneskaftet sitt, og Anton satt og fingret på det latinske leksikonet.
— Jeg har snakket med mor, sa Anton til slutt — og hun har bedt meg hilse deg og spørre om du ikke vil bo hos oss etter jul? Dele værelse med meg da, forstår du. Det kunne bli svinaktig koselig, syns jeg — — —
