Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/130

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


— Så det er romanhelten! — mumlet overlærer Sømme for seg selv, så rektor måtte pusse nesen.

— Vinduet mitt — stammet Abraham — vender ut mot skolegården på pikeskolen, og så — så — så sto vinduet oppe, og så — så falt noen av bøkene mine ut, og så var det noen løse blader som jeg måtte ned og lete etter og så — ja — så flagra noen av dem helt bort til gymnastikksalen — —

Rektor pusset nesen og sto borte ved vinduet med ryggen til. Endelig snudde han seg brått:

— Du får holde det vinduet lukket neste gang frøken Zwilgmeyer gymnastiserer, Abraham Aagaard.

Dermed gikk han.

Timen ble noe urolig. Abraham avleverte sin lekse om Epaminondas ved Levktra, og resten av timen satt han musestille uten å våge seg til å se bort på sidekameraten, Anton Bech.

Det ringte, og hele skokken strømmet ut. Nede i skolegården samlet småguttene seg om lange-Adolf som sto og mønstret sine tropper for å gå løs på Abraham som vanlig. Plutselig dukket Anton opp ved siden av ham.

— Hva skal du med Abraham Aagaard?

— Skjeller det deg, kanskje?

— Ja, det gjør det. Nå holder du opp med de rampestrekene, lange-Adolf! Ellers får du juling!

— Av den bondelusa kanskje!

— Nei av meg! Og dermed fikk lange-Adolf en i neseroten så det sang. Og lenge husket skolen den morgenen da Anton Bech hevdet sitt ry som den sterkeste gutten på skolen, slo lange-Adolf til deig og skaffet Abraham fred for «småpakket» for all tid.

Klokka ringte, timen begynte igjen, og skoledagen