en lyserød farge, og de som hadde sigarettrøyking på sin særlige samvittighet, bøyde hodene og fikk det bråtravelt med å sende rundt lapper: «Du sladrer ikke!» — «Du er lumpen hvis du sier noe!» osv.
— Nå, sa rektor — og noen av småpikene på frøken Zwilgmeyers gymnastikkparti var jo også med — ikke sant?
— Jo da!
Spenningen steg blant guttene; han hadde da vel ikke tenkt å forby dem — — — ?
— Da kan det ikke være tvil om, gutter, at frøken Zwilgmeyers klager denne gangen gjelder en av dere. Til tross for at dere gjentatte ganger har hørt at det er strengt forbudt for noen av dere å sette bena innenfor skolegården på pikeskolen, så har frøken Zwilgmeyer nå igjen beklaget seg over at en av dere var der inne i lørdags. Ja — den skyldige har til og med dristet seg til å sette seg i forbindelse med småpikene før timen var slutt. Nå spør jeg dere alvorlig: hvem av dere er den skyldige denne gang?
Dyp taushet.
— Ja, — fortsatte rektor — hvis ikke denne ene er modig nok til å melde seg, så går det utover hele klassen. Si nå fra, den av dere som sitter med dårlig samvittighet.
Dyp taushet igjen. Guttene så på hverandre og rystet på hodet — — —
Ganske langsomt reiste Abraham Aaagard seg.
— Du? utbrøt rektor forbauset, — du Abraham Aagaard?
Han så ut som om han var trukket opp av vannet, Abraham. Han sto der med hengende hode, rød i fjeset og med store, slunkne vadmelsermer.
