kunne skjelne skyggene av jentegeledene når de marsjerte forbi, og han hørte frøken Zwilgmeyer kommandere: Avdeling holdt, etterfulgt av et taktfast tramp i golvet.
— Men hva var det? Forsyne meg hadde ikke en av guttene kommet seg inn i skolegården til jentene!
Litt etter banket det på døra, og Anton Bech kom inn.
— Morn!
— Go’ aften! Jeg ville bare be deg få bort den lampa fra vinduet og det på øyeblikket — ellers slår jeg både den og deg flat, det kan du skrive opp. Tror du du har privilegium på å sitte her og fylle hele jenteskolen med lys og lure på dem når de går. Pass deg bare, du din snik, jeg har nok lagt merke til deg, sitte der og lure ...
— Nei men kjære —
— Ja, se å få bort det fyrtårnet, det sier jeg deg!
Dermed travet Anton Bech ut, ildrød av sinne og med never som klødde etter et drabelig slagsmål.
Abraham skyndte seg å få bort lampen, og da han ikke hadde noe gardin, satte han tegneboka og atlaset opp foran vinduet.
Den aftenen var det så vidt han så snerten av Sofie Haasted. Anton Bech hadde nemlig forpaktet henne.
— Mandag morgen kom rektor meget høytidelig inn i klassen. Han pusset nesen, gjorde et par slag over golvet og ba overlærer Sømme vente med undervisningen.
— Si meg — det var denne klassen, ikke sant, som var samlet oppe på Prestegårdsvannet i lørdags?
— Jo! kom det enstemmig og spent forventningsfullt fra klassen. Ansiktene nedover i klassen antok
