pikene om Abrahams daglige kamp med «smårampen» som rundjulte ham så det sto etter! Hvis ikke Sofie Haasted hadde tatt seg av ham, så ville Abraham snart fått det like ille der oppe som på skolen. Og han klamret seg til henne som en druknende til et halmstrå.
Lørdag aften hadde de avtalt stort møte på vannet; guttene hadde spleiset til fakler, epler og russenøtter.
Abraham satt utover ettermiddagen og regnet ferdig matematikkoppgavene til mandagen. Så var det unnagjort, og så hadde en bedre samvittighet når kvelden kom.
Fra vinduet sitt i madam Jensens bakgård så han utover skolegården på pikeskolen, og borte fra gymnastikksalen hørte han smell og tramp og den skrikende kommandostemmen til frøken Zwilgmeyer: Ett-to, takt-to. Hver lørdag ettermiddag hadde frøken Zwilgmeyer et gymnastikkparti som Sofie Haasted også var med på. Sånn falt det seg så heldig at Abraham bare kunne sitte ganske rolig i vinduet sitt og passe på når pikene slapp ut igjen klokka sju. Skøytene hadde han ferdig, og så var det bare å styrte ned og få fatt på Sofie nede i porten. Dermed visste han seg berget for hele den kvelden iallfall.
Han måtte tenne lampen tidlig, og han satte den i vinduskarmen for å få god plass til linjalen og vinkelmålet, mens han regnet og linjerte. Innimellom kastet han et speidende blikk over skolegården mot gymnastikksalen.
Det mørknet sterkt der ute, og vinduene med de hvite gardinene sto som tre lysninger i mørket. Han
