Side:Lie,Bernt-Sorte Orn-1950.djvu/126

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

flink. Særlig lå de norske stilene hans milevidt over de andres. Der var han liksom en voksen kar, en som både hadde lest og tenkt på egen hånd nede på prestegården i Arvika! Dette hjalp jo litt på lærerne, særlig fordi rektor selv alltid var så snill og snakket pent om ham så klassen hørte det. Men det hadde akkurat den motsatte virkningen blant klassekameratene.

En stund hadde Anton Bech så smått tenkt på om han ikke skulle være litt hyggelig mot ham — men da Abraham seilte så avgjort forbi ham i norsk stil, så var det liksom ikke noen vits i det lenger. Og senere kom dette med Sofie Haasted til — —

tDen eneste familien som hadde tatt seg litt av Abraham da han kom til byen, var sorenskriver Haasteds. Sorenskriveren var en gammel venn av presten Aagaard i Arvika, og en tid hadde det til og med vært snakk om at Abraham skulle få bo der i stedet for som nå nede i pikeskolesmuget hos madam Jensen. Og Sofie Haasted var absolutt den kjekkeste av alle jentene i byen! Hun hadde vært snill mot Abraham fra første stund, hun syntes nok synd på ham. Når de gikk på skøyter og hadde det moro oppe på vannet som lå der så blankt og svart nå i oktoberkveldene, så sørget alltid Sofie for å få Abraham med. Hun lærte ham til og med francaise, for det danset de der oppe i lange rekker, og det kunne ikke Abraham. I den anledning var han hennes faste kavaler hver eneste aften — og Anton Bech ble mer og mer forarget.

En sånn fordømt bonderadd komme her og ta fra en jentene! Ikke kunne han gå på skøyter heller. Det var ikke godt for noe menneske å skjønne hva det skulle være for noe merkverdig ved den fyren. Og full av innett raseri begynte Anton Bech å fortelle