tre-fire ganger om igjen, fordi de ikke «forsto arviksk» eller fordi han «hadde poteter i munnen» mens han snakket. Og guttene satt rundt ham og flirte og lo. Det var rene saligheten når pedelklokka lød ute i de tomme gangene!
Men frikvarterene bød bare på nye lidelser. Den nye gutten! Den nye gutten! skrek de alle sammen, — det gikk som et stikk av angst gjennom Abraham. Til slutt sto han som på nåler og holdt utkikk til alle kanter, men like lite hjalp det. Småguttene fra første og annen middel var verst. De stimet omkring ham som myggsvermer og kom med alle slags ukvemsord om «bondeloppa i vadmelet» og andre mindre smigrende bemerkninger. Og så halte og dro de i ham, nappet og stakk både forfra og bakfra og hivde småstein og søleklumper på ham. Og fór han en og annen gang løs på dem, da skrålte de som ville dyr, så vakthavende lærer kom fykende og spurte om
— ikke du, ditt drog, kan bruke kreftene dine til annet enn å skremme vettet av unger på ni år?
Den nye gutten hadde til slutt sin sikre pinebenk oppe i kroken ved gymnastikksalen. Der sto han klemt inn til veggen, så seg fortvilet om til alle kanter og var fast post på underholdningsprogrammet i frikvarterene. Især gjaldt det om å få tirret ham til å gå til angrep — for da var han så ustyrtelig komisk med de digre bondenevene sine og det illsinte fjeset!
Det var særlig en oppløpen slubbert, «lange-Adolf», som skulle baute seg fram til middelskoleeksamen for fjerde gang nå, før han fikk lov til å gå til sjøs; han var visst minst like gammel som årets artianere. Han var den verste av alle plageåndene til Abraham, han ledet angrepene og inspirerte sine hærstyrker til stadig
