han hadde kjent. Og nå var hun i himmelen hos Gud og hos Jesus, som var blitt født i dag for mange hundre år siden. Og nå skulle de tenne julelysene og være glade og ha det morsomt, for så ville Jesus peke ned på jorden og si til Anika:
— Nå kan du være lykkelig, Anika. Se så morsomt den lille piken din har det og se så glad hun er!
Så ble dørene slått opp til juletreet, som sto tent med alle mors lys, og det ble jubel og glede. Om litt av gråten satt igjen i halsen på Ruona, så ble den iallfall borte da kassen fra byen ble åpnet. For da tok prestefruen fram og ga til Ruona — en flunkende ny og nydelig kjole! Og den hadde enda fløyelsbelte og fløyel på ermene!
Og i alle kassene var det presanger til Ruona — både fra bestemor og fra onkel Hans.
Det var sent på kveld før barna gikk til sengs, og da var de veldig trette og mette. Men Ruona lå nå likevel våken en stund og tenkte på mor som nå var i himmelen. Hun trodde Hanne sov. Men det gjorde ikke Hanne, for plutselig listet hun seg ut av senga og gikk bort til stolen der presangene hennes lå. Så fant hun fram halsbåndet fra onkel Hans, den peneste av alle presangene. Hun listet seg stille bort til Ruona som lå med lukkede øyne, og la perlebåndet forsiktig, veldig forsiktig om halsen på henne. Og så krøp Hanne til sengs igjen, og snart sov hun dypt og rolig.
Ruona lå en lang stund og tenkte. Så sto hun opp, gikk bort til sin stol, tok fram den store fine dukken hun hadde fått fra bestemor og listet seg bort til Hannes seng. Forsiktig løftet hun litt på teppet og la den i armen på Hanne.
