RUONA
Det var tidlig på våren. Snøen lå ennå oppe i fjellet
og nede i dalsøkkene der sola ikke slapp til.
Samefamiliene, som hvert år holdt til i gammeleiren
ovenfor prestegården i Stortinndalen, kom med flere tusen
rein og et kobbel med gneldrende bikkjer og slo seg
ned ved de to småvannene oppe i bjørkeskogen. Og
der ble de hele sommeren igjennom, helt til løvet tok
til å gulne på bjørka.
I prestegården var det to barn; Morten gikk på skole i byen og var bare hjemme i feriene, men vesle Hanne var hjemme året rundt og fikk undervisning av mor. Det var mye moro på prestegården om sommeren, ikke minst nede i fjæra med alle de rare steinene og skjellene og alle slags dyr ute fra havet. Men ingenting kunne komme opp mot sameleiren. Dit gikk prestegårdsbarna så ofte de bare fikk lov og det ellers var vær til det.
Oppe hos samene var alt rart og merkelig. De fleste av dem kunne norsk, men seg imellom snakket de, klingende og rapt, et underlig, uforståelig språk. Når alle sammen skravlet i munnen på hverandre, låt det som et helt oppskremt fuglefjell! De var snille mot prestegårdsbarna, ga dem reinmjølk og luer og brokete bånd, skaller til å ha på bena og mye annet rart.
Prestegårdsbarna var bestevenner med barna der oppe: Ymas, Mattis, Jo, Marja, Lyma og Seimke. De
